Abort i Dagbladet

Da abortloven ble endret i 1978 jublet Marianne Mjaaland. Hun hadde selv opplevd hvor ydmykende det var å bli vurdert av en abortnemnd. Hun hadde demonstrert, og grått over fortidens strikkepinneaborter.

I dag skrev hun et interessant innlegg i Dagbladet. Hun forteller litt om hvordan abortpresters engasjement og metoder bare bekreftet for henne hvor nødvendig oppgjøret med fortidens mørkemenn var. Hun forteller om nyanser som forsvant i striden, og hvordan det ble taust rundt abortloven helt til medisinske framskritt gjorde spørsmålet aktuelt igjen: «Vi tar indignert avstand fra kjønsselektiv abort, det vil si av jentefostre. (…) Mens å fjerne et foster fordi det ikke passer før neste år, fordi man er midt i utdannelse eller i et forhold som vakler, er hverdagspragmatikk.»

Mjaaland forteller også om hvordan hun som lege har møtt kvinner som har fått sår på sjelen etter aborter, sår som samfunnet ikke anerkjenner, og som derfor lett blir til skam. Hun skriver om paradokset at vi med avsky fordømmer dem som fortsatt praktiserer dødsstraff for alvorlige forbrytelser, mens hun som lege kan ta et liv som ikke har gjort noen annen forbrytelse enn å bli til på et upassende tidspunkt.

Avslutningen til Mjaaland er interessant. Hun vil ikke tilbake til nemndene. I stedet mener hun at det viktigste tiltaket vil være å oppheve tausheten rundt temaet.«Samfunnet som har gitt (kvinnen) denne retten (til abort), burde også gi henne og fosteret(!) den etiske og moralske støtten de trenger. Det gjør vi best ved å ta kompleksiteten og ubehaget inn over oss, gi refleksjonene og erfaringene stemme i det offentlige rom. Den kollektive samtalen kan hjelpe kvinnen til å ta sin avgjørelse med rak rygg.»

Noen vil (med rette) påpeke at dersom vi tar inn over oss at abort faktisk er å ta et liv, da blir det svært problematisk for en rettstat å overlate avgjørelsen til en privatperson. På den annen side er også nemndsystemet vanskelig å forsvare prinsipielt. Hvorfor skulle en nemnd få dømme en uskyldig til døden når selv ikke en domstol har den samme myndigheten?

I utgangspunktet må det være slik at en lege har plikt til handle ut fra prinsippet om at han/hun står i livets tjeneste. I tvilstilfeller kan vi kanskje trekke paralleller til andre situasjoner der man avslutter liv: Når et liv holdes kunstig i live i respirator eller ved kunstig næringstilførsel, blir behandlingen vanligvis avsluttet i forståelse med de pårørende. En lignende tilnærming til abortproblematikken måtte være at moren tok avgjørelsen på grunnlag av opplysning og rådgivning etter obligatoriske kriterier fra kvalifisert personell.

Og her kommer Mjaalands viktige poeng inn, slik jeg tolker henne: Det kan umulig være lettvint for en vordende mor å avslutte livet hun bærer i seg hvis hun er fullt klar over hva dette innebærer.