Våre muslimske venner

Da jeg kom hjem fra joggeturen i ettermiddag, stod en stylet rød BMW utenfor. Det gjorde meg veldig glad, for selv om jeg ikke kjente bilen, visste jeg hvem det måtte være. Ingen andre enn pakistanere kjører i sånne biler.

Da jeg kom inn, satt Mamuna, Maria og Salma i sofaen. De møtte meg med sin uhemmede pakistanske humor og forkynte at jeg ikke måtte ta hensyn til dem, jeg måtte bare ta situps i trusa (som de antok jeg pleide), bare jeg ikke feis. Det var forresten Mamuna som ledet an, hun er den råeste, kjempeblid jente som får venner overalt hun kommer.

Jeg skal forklare litt nærmere hvem dette er, i tilfelle du lurer: Mamuna (34) er født i Pakistan, men dels oppvokst i Norge. Hun er gift med Bakhtiar (arrangert ekteskap), som er morsmålslærer, nattevakt på psykiatrisk sykehus og taxisjåfør. Dessuten er han imam på fritiden. Ungene deres har fått bibelske navn (Maria, Daniel og Mikael), fordi disse er kjent både for muslimer og nordmenn. Familien er skikkelige muslimer (en hedersbenevnelse i min begrepsverden), fulle av morsom selvironi på vegne av seg selv og det pakistanske miljøet i Norge, og utrolig flotte mennesker som jeg respekterer mer enn de fleste. Anne-Beth besøker dem oftere enn jeg, og nesten hver gang sender Mamuna herlig pakistansk mat med tilbake til meg. Det er hennes fortjeneste at pakistansk mat er min favorittmat!

Salma (24) er Mamunas lillesøster. Hun studerer på BI og tar islam skikkelig alvorlig (uten at hun bruker hijab av den grunn). Men hun har ganske bred horisont og leser alt fra koranen til bøkene til islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali. Hun var forresten et hårstrå fra å begynne på Mediehøgskolen Gimlekollen i fjor, men avslo fordi foreldrene trengte henne hjemme.

Jeg kunne nevnt Mamunas søster, Saeeda (29), som ikke var her i dag. Hun er en veldig ressurssterk og dyktig jente (cand. scient, som nok ender opp i en doktorgrad), men samtidig varm og empatisk. Jeg kunne nevnt de morsomme og oppegående brødrene hennes, Safiullah, Azimullah og Amanullah (sistnevnte kjenner jeg ikke så godt), og jeg kunne nevnt foreldrene deres, Umeed Ali og Nuzrat (ikke minst Nuzrat har jeg respekt for!). Jeg er stolt av å kunne kalle meg en venn av disse menneskene, og ikke minst glad for at ungene mine har pakistanere som venner. Det gjør at «muslim» og «pakistaner» er plussord i deres vokabular!

… om vi prøver å evangelisere dem? Hm. Jeg regner med at de vet at vi skulle ønske at de begynte å tro at Jesus er verdens frelser. Samtidig antar jeg de ville satt pris på om vi begynte å tro at Muhammed er Allahs profet. Men foreløpig er vi ikke kommet lengre enn at Mamuna ga meg følgende kompliment, da jeg installerte bredbåndet deres forleden: «Ha! Dette har flere muslimer prøvd. Det måtte tydeligvis en kristen til for å få det til å virke!»