Sympati med frisøren

Var hos frisøren i går. Møtte opp rett etter åpningstid, for å slippe å sitte i kø. Akkurat så glupe hadde en del andre vært også, dermed var vi en god gjeng som satt og ventet.

Fordi jeg skulle slippe til med en gang, hadde jeg verken bok eller avis med. Det står visst mye interessant i både Vi menn og FHM, men på grunn av forsidebildene turte jeg ikke å sjekke. Dermed ble jeg en ufrivillig sniklytter til dialogene mellom frisøren og kundene i stolen.

De to første var mjøndøler av tradisjonell type. De sa ikke stort, men han med oksenakke og trailerbart lo litt sjenert da frisøren løftet opp gullkjedet hans for å barbere nakken (hun måtte nemlig lage to kuttinger, en der nakken begynte og en der den sluttet, men det er en annen historie).

Nummer tre var fra Krokstadelva, antar jeg. (Du kan se det på dem. Krokstadelva er solsiden, de som bor der har egne firma og derfor litt mer penger.) Den tilårskomne mannen hadde grunn til å være fornøyd med livet, og var atskillig mer pratsom enn de to første. Han la ut om sydenturene som han og samboeren hadde vært på de siste årene, om hotellenes stjerner og fasiliteter, prisene på diverse varer og om den rike lokale kulturen som kunne oppleves på bassengpartyene om kvelden. Frisøren svarte vekselvis «ja, riktig» og «sier du det?», men forsøkte også å slippe til med noen glimt fra sin egen ferie. Da ble mannen taus og uinteressert.

Jeg følte en sterk sympati med damen, som sikkert måtte ta mange slike samtaler hver dag. Da det var min tur, bestemte jeg meg for å utgjøre en positiv forskjell. Jeg ville snakke om noe hun var interessert i, og hva annet kunne det være enn frisøryrket? Jeg spurte og grov om hårmoter og oppdateringskurs, og hun skjønte raskt at jeg var mer enn normalt interessert i hår. Det endte med at hun kom med konkrete forslag til hvilken fargenyanse jeg skulle farge håret med (jeg kunne velge mellom permanent farge og en til som jeg ikke husker hva het). Jeg klarte visst ikke å si nei på en tydelig måte. I stedet lovet jeg å tenke på fargen til neste gang.

Det er vanskelig å se for seg at det blir noen neste gang. Sympatisk som jeg er, føles det nemlig litt for brutalt (mot meg) å skuffe henne. På den annen side er hårfarging dessverre uaktuelt. Jeg skal aldri late som om jeg er interessert i hårmoter lenger. Når håret er klart for ny klipp – hos en frisør i Oslo et sted – har jeg tenkt å snakke om sommerens sydentur. Den som hun var på.