Kald eller varm

Mens min kone elsker actionfilmer og thrillere, har jeg en givende kveld hvis jeg får se et drama som ikke slipper meg straks tv-en er slått av. I kveld så vi et sånt, nemlig The painted veil – Kjærlighetens slør.

Filmen er basert på en roman av W. Somerset Maugham. Den handler om legen Walter Fane og kona Kitty, som er stasjonert i Shanghai i Kina og alt annet enn lykkelig gift. Han elsker henne, men kjærligheten synes å forsvinne når han oppdager at hun er utro. Han gir henne valget mellom skilsmisse eller å bli med ham til en avsidesliggende landsby som er herjet av kolera. Hun skjønner at hun ikke har noe valg, og i deres nye strabasiøse hverdag oppdager begge nye sider av livet og hverandre.

For meg handlet filmen om kjærlighet i utvikling, og at det som ser ut som likegydlighet og kulde mellom mennesker godt kan være det motsatte. Og så handlet den i et kort men sterkt minutt om kjærlighet og trofasthet mot Gud, når en gammel fransk nonne og barnehjemsbestyrer forteller om sin egen forelskelse:

"Jeg forelsket meg da jeg var 17 år, i Gud. Et jentebarn med romantiske ideer om den troendes liv. Men min kjærlighet var lidenskapelig.

Som tiden gikk ble mine følelser forandret. Han har skuffet meg. Ignorert meg. Vi har funnet oss til rette i en fredelig form for likegyldighet, som et gammelt ektepar som sitter tause i sofaen.

Han vet at jeg aldri vil forlate ham. Dette er min plikt. Men når kjærlighet og plikt enes, fylles man med nådens lys."

Jeg kjenner meg igjen. Forholdet mellom Gud og meg rommer ikke så veldig hete følelser. Men for å gi min versjon av nonnens erfaring: Ting tyder på at han ikke har tenkt å la meg slippe unna.