Helgen i mørke

Jeg leste det i Aftenposten nå i kveld: At selveste moder Theresa ikke følte seg særlig kristen. At hun – som var selve personifiseringen av hengivenhet til Gud – kjempet mot følelsen av Guds fravær og slet med tvil og dystert mørke. Etter avsløringen i The Times skal visst den katolske kirkes helgenkåring av henne være i fare.

Det forundrer meg ikke et sekund at hun hadde det slik. Jeg forundrer meg mye mer over at følelsen av gudsnærvær er så ulikt fordelt. At pinsevenner og mange andre vekkelseskristne opplever ham så sterkt, enten i form av Åndens nærvær i hverdagen eller i form av nød for ufrelste og unådde (eller i det minste i harme over ugudeligheten i samfunnet), mens diverse slappe sentrumskirkelige og enkelte avvikere (som meg) sjelden opplever at Gud gir livstegn fra seg.

Jeg tenker ofte at det stort sett handler om følelser: At mange opplever Gud nær fordi de ønsker det så sterkt og derfor tolker ham inn i livets begivenheter og følelsenes svingninger. Og at resten opplever Gud som så fjern fordi de ikke har den samme evnen til å sette fornuften til side og velge troens usannsynligheter i stedet for de åpenlyse realistiske forklaringene.

Selv om enkelte mennesker synes å ha en uforklarlig styrke, blir denne tolkningen stort sett bekreftet av observasjoner. Derimot utgjør Bibelen en større utfordring for den. Gud var så nær i Det nye testamentet. Den tidlige kirken hadde sterke opplevelser. Folk opplevde en Gud som grep inn, som talte tydelig og gjorde tegn og under. De eneste tegnene og underne jeg ser rundt meg, er helbredelsespredikantenes helbredelser av bein som visstnok ikke er like lange (en type helbredelser som for øvrig synes å ha mistet popularitet de siste årene).

Uansett: Jeg har en ganske sterk mistanke om at heltene i Bibelen slet med den samme følelsen av Guds fravær som moder Theresa opplevde. Og kanskje de fleste andre, hvis de skal være helt ærlige. Likevel er troen der. Som en usannsynlig trass mot håpløsheten. Som det største underet av dem alle.