Egoåndelighet

Prinsesse Märtha Louise har holdt foredrag for nær tusen tilhørere på alternativmessen. Torsdag denne uken fikk organisasjonen Areopagos toppoppslaget med et tungt apropos til prinsessens pastellengler og fokuset i alternativmiljøene. – Bildet av det såkalte “holistiske mennesket” viser unge, pene, velstående, velskapte og balanserte mennesker. Hvor er de mislykkede og nedbrutte? spør professor Notto R. Thelle, som er provosert av glansbildet.

Jeg har ikke vært på alternativmessen i år, men flere ganger tidligere. Det egosentriske fokuset har alltid vært en tankevekker. Det handler om egen selvutvikling, egne åndelige opplevelser, eget velvære. Og hvis alle er opptatt av dette, blir verden god og  harmonisk.

Jeg tror ikke på det. Selvsagt må må et hvert engasjement for andre mennesker være forankret i en trygg selvbevissthet og en omsorg for egne behov. Men verden blir et dårligere sted av at jeg kretser rundt meg selv. Den blir bedre av at jeg ser menneskene rundt meg: De som lider, føler seg mislykkede og nedbrutte. Og heller ikke glemmer at jeg selv fort kan bli en av dem.

Den alternative bevegelsen er ikke alene om å fokusere på egosentrisk åndelighet. Jeg har bakgrunn i en kristen sammenheng, svært marginal, riktignok, men likevel kristen. Vi var opptatt av helliggjørelse – for vår egen del. Vi skulle bli gode og åndelige fordi det var best for oss selv. Gode gjerninger mot vår neste var snarere et middel enn et mål.

Lederne i mitt kirkesamfunn var blant annet inspirert av katolsk mystikk og den anglokristne hellighetsbevegelsen (som igjen mottok sine betydeligste impulser fra den lutherske pietismen). Senere har jeg innsett at den samme påvirkningen og det egosentriske fokuset langt på vei preger hele det lavkirkelige Norge. Mye handler om meg, min glede, min tro, min trygghet, min hvile, mine åndelige opplevelser.  Heldigvis har misjonstanken i noen grad fått en til å se utover, men misjonsforkynnelsen befinner seg ofte i et eget rom, litt atskilt fra det rent oppbyggelige.

Mulig det egosentriske fokuset var nødvendig i tider da overlevelse var hovedoppgave nummer én, og der åndelig liv handlet om å finne mening og styrke i dette. Men i dagens velstandsnorge har den åndelige egoismen sine problematiske sider. Og den er et stykke unna den Jesus vi møter i evangeliene, og urkirkens fokus på de fattige.

En lusing til

At Martin Schanke kunne bli så hissig at han ga sin meddebattant en lusing, var ikke voldsomt overraskende da det skjedde i 2003. At en av Norges mer interessante samfunnsdebattanter gjør det, var ikke akkurat det vi hadde regnet med. Forfatteren Alsak Nore ble så provosert av journalisten Simen Sætre under en debatt på litteraturhuset at han gjøv løs på ham for åpen scene da mikrofonene var slått av.

Veldig uheldig for Nore, dette her. Slaget på Litteraturhuset vil henge ved ham i mange år framover. Du blir ikke tatt fullt så seriøst når du slår.

Men det var veldig uheldig for Simen Sætre også. Morgenbladet-lesere kjenner ham som en kunnskaprrik og velformulert journalist. Et av avisens beste kort, etter mitt skjønn. Jeg lurer på om han kom enda dårligere fra hendelsen enn Nore. Og da tenker jeg ikke på blåmerket han muligens fikk, men på inntrykket han ga under debatten. Sætre framsto som temmelig arrogant på lydopptaket – ikke bare ovenfor Nore, men ovenfor alle som opplever at sistnevnte er en viktig stemme. Og er det noe vi liker enda dårligere enn unge menn som lar gemyttene løpe avsted med seg, så er det unge, arrogante menn.

Du ser slike menn (og noen ganger kvinner) over alt, i politikken, media og kirkenorge. Jeg synes alltid det er interessant å stille spørsmålet om hva som ligger bak, i dette tilfellet bak både provokasjonen og utslaget av manglende selvkontroll. Ærgjerrighet? Prestasjonsangst? En sterk, men ikke fullt så trygg selvfølelse? 

Alle har denne typen motivasjon i sitt mindre bevisste jeg. Men virkelig godt kommuniserer man først når man i en relativt stor grad har funnet roen og er trygg på seg selv. Det handler om at samtalen og budskapet må være litt viktigere som den som formidler det.

Vegetarmandag

Kjøttforbruket i Vesten er en stor trussel mot både klimaet og mot verdens fattigste. For det første gir kjøttproduksjon store utslipp av klimagasser (hele 18 prosent av det totale utslippet, ifølge etiskforbruk.no). For det andre legger dyreforproduksjon beslag på svære arealer som kunne vært brukt til menneskemat.

Hvis alle skulle spist like mye kjøtt som oss nordmenn, 71 kilo kjøtt i året (!), ville det ikke vært nok mat til alle i verden. For oss har det blitt det et tankekors. Vi har ikke gjort dramatiske endringer i spisevanene, men hver mandag har vi sluttet helt med kjøtt. Da er det vegetardag i Bergstien. Det løser ingen klimaproblemer i seg selv, men skaper holdninger hos barna. På sikt bør vi kanskje til gjøre enda en dag til vegetardag.

I begynnelsen slet vi med å finne gode erstatninger. Nå har vi ikke det problemet lenger. Slik løser vi det:

1) Guttene våre er skikkelige kjøttspisere, og var i utgangspunktet skeptiske til hele vegetarprosjektet. “Vegetarkjøtt” av soyabønner løser dette. En 400-gramspakke med vegetarkjøttdeig er dyrere enn vanlig kjøttdeig, men har også større volum. Derfor er en pakke som oftest nok. Vi lager stroganoff og bolognese, og alle andre gryteretter med den kjøttdeigen. Kjøttstimler av soyakjøtt brukes til lapskaus og indiske retter. Ungene reagerte litt i starten, men ble fort tilvent. Nå glemmer de at soyakjøtt ikke er “ekte” kjøtt.

2) Mange retter fungerer vel så godt uten kjøtt. Det finnes mange bra og mettende vegetaroppskrifter på nettet der proteinrike grønnsaker som linser, kikerter og diverse belgfrukter er hovedingrediens. Hos oss er indisk og pakistansk mat veldig populært (vi har pakistanske venner som er kjempeflinke med mat). Vegetarlapskaus er også godt, og gratinerte grønnsaker med ris eller poteter. Og vegetarpizza er en slager! Noen ganger med bare ost, løk og tomatsaus, men sopp funker veldig godt hvis man vil ha et fyll med konsistens. Ikke like næringsrikt som de andre alternativene, men desto mer populært en gang i blant.

3) Noen ganger gjør vi det veldig enkelt. Etter en mektig søndagsmiddag med koteletter eller fårikål kan det være deilig med bare en tomatsuppe/grønnsakssuppe, eventuelt sammen med pannekaker, og vi får en dag med både enkel og god mat.

Mat er mer enn mat. For oss handler dette om at vi ikke har lov til å være likegyldig. Om at situasjonen krever handling. Vi vet at vegetarmandager i Bergstien ikke gjør noen stor forskjell for jordkloden. Men for oss betyr det noe å ha lagt livet om i en litt mer klimavennlig retning.

Tyskerjentene

Jeg tror på menneskets ansvar for å velge det rette. Og på muligheten for å gjøre det. Derfor tror jeg også at det i én forstand finnes gode og dårlige mennesker. Likevel reagerer jeg når noen blir for ivrige etter å dømme og frikjenne.

I dag kom jeg over noen sterke meninger om de såkalte tyskerjentene i Aftenposten. Lege og forfatter May B. Lund kritiserer forsøkene på å gi dem oppreisning. Hun sier at ingen av kvinnene i Helle Aarnes’ bok Tyskerjentene viser anger eller avstandtagen. Lund fokuserer på at disse jentene faktisk valgte nazismens side. “Alle  untatt ofrene hadde et valg. Alle andre måtte velge side. Og det fantes bare to. (…) Å undra seg kunnskap fritar ikke for ansvar. 17-18-åringer måtte velge. Og alle visste noe”, skriver hun.

Lund har rett når hun snakker om plikten til å velge. Samtidig tar hun forferdelig feil når hun fordømmer en bestemt gruppering. Hvilke nordmenn valgte egentlig rett under krigen? Var ikke de som skamklipte og stigmatiserte tyskerjentene de samme som indirekte hjalp tyskerne med å frakte norske jøder til fangeskipet Donau? May B. Lund har gode forutsetninger for å kjenne til også andre sider av norsk krigshistorie. Hun har studert holocaust, og har antakelig også besøkt HL-senteret på Villa Grande på Bygdøy. Der formidles ganske grelle fakta om utbredte antisemittiske tendenser i det norske folk. Slike holdninger gjorde det mulig for tyskerne å ta livet av halvparten av alle jøder i Norge. Norske jøder. Våre egne landsmenn.

Den norske behandlingen av tyskerjentene var verst i Europa. Var det antisemittiske grumset og fordømmelsen av tyskerjentene to sider av samme sak?

Hvem kan frikjennes for å ha valgt feil? Eller for å ha latt være å velge? Det er gradsforskjeller og nyanser. Men hvis May B. Lund mener at det var moralsk ansvarsfølelse som fikk norske jenter flest til å holde seg unna unge tyske menn under krigen, har hun et særdeles overflatisk syn på den moralske beskaffenheten til det norske folk. Og til mennesket generelt.

Når noen feller dommer over andre, kan man alltid spørre seg hva de selv ville gjort i samme situasjon.  Eller hva de gjør i andre valgsituasjoner. Den som dømmer andre, fordømmer alltid seg selv.

64 prosents oppslutning …

Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen forsvarer seg med nebb og klør mot dem som mener 12 prosents deltakelse i menighetsrådsvalget var for dårlig. Han er fornøyd med å ha tredoblet velgeroppslutningen. Trond Giske er derimot ikke fornøyd,  men det sier seg selv i og med at demokratiseringen ikke ser ut til å ha gitt resultater i form av økt liberalisering.

Jeg kikket litt på tallene, og kom til at deltakelsen var fabelaktig! Se bare her:

Det var cirka 3,2 millioner stemmeberettigede ved valget. Av disse stemte cirka 12 prosent i menighetsrådsvalget.

Hvis vi tar bort de 25 prosentene som ikke dukket opp i stemmelokalet overhodet, sitter vi igjen med en deltakelse på 16 prosent.

Dessuten er det tvilsomt om vi kan forvente engasjement fra de cirka 16 prosentene av kirkens medlemmer som er uten gudstro. Fjerner vi dem i tillegg, sitter vi igjen med en deltakelse på 19 prosent.

Det er vel forsåvidt også et spørsmål om vi bør regne med de av kirkens medlemmer som ikke tror på et liv etter døden. Fjerner vi dem, sitter vi igjen med en deltakelse på oppunder 31 prosent.

Slik kan vi fortsette å leke med tall fra Stiftelsen Kirkeforskning. Kan vi for eksempel regne med engasjement fra dem i kirken som ikke ber ukentlig? Hvis ikke kan vi kun forvente deltakelse fra 25 prosent av de stemmeberettigede, noe som gir en fabelaktig oppslutning på 64 prosent. Vi nærmer oss faktisk stortingsvalget…

Det siste avsnittet var mest en spøk. Men det er en selvsagt sammenheng mellom lav oppslutning i kirkevalget og den tilsvarende lave oppslutningen om kristne trosforestillinger i det norske folk. Den kommer ikke Trond Giske forbi.

Slåsskamp på avansert nivå

Når man slåss mot feieren, blir man svart. Når to feiere slåss mot hverandre er kanskje ikke det noe problem, da gjelder det bare å holde seg unna selv.

Nina Karin Monsen er en sånn feier. Ikke for det, hun har sagt mye tankevekkende. Men jamen har hun slengt dritt også, blant annet da hun anklaget Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise for å ha valgt ektefeller på laveste hylle.

Tre av de fire som ble gjenstand for denne fornærmelsen holdt seg for gode til å kommentere den offentlig. Den fjerde kaller seg selv “opprørsk til det infantile” noe han ikke har noen problemer med å bevise. Når han sleiver tilbake mot Monsen er han under førskolenivå: Han angrer på at han ikke kjørte henne ned – “for da ville hun vært steindød”. Det ville ikke vært ham imot.

Så er det noen av oss som tenker at infantile utfall tar man for det det er. Men ikke Monsen. Hun tar ham på ramme alvor. – I den rollen han har har han en plikt til å ikke hisse opp til bildrap, sier hun. Riktignok føler hun seg ikke truet, men det er fordi hun bor i Bergen. – Men han virker veldig ubalansert, så egentlig burde man ikke si noe om ham i det hele tatt, avslutter hun.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i Behns og Monsens sted. Men jeg har veldig sans for den tanken at det ligger storhet i å heve seg over bunnivået. Nå regnes den holdningen kanskje for å være litt arrogant, men jeg tror ærlig talt ikke Jesus ville vært helt Jesus om han hadde kjeftet tilbake da han møtte usakligheter i rettsalen.

KrF under sperregrensen?

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet og Vårt Land på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Ingen grunn til panikk

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn i et vanlig barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Også seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver

Krenkelsesargumentet

Anne Holt har reagert kraftig på Nina Karin Monsens uttalelser om at barn av homofile foreldre har et handikap. Det går an å forstå hvis man ser på formuleringen isolert. Modifiserende presiseringer i ettertid retter bare delvis opp inntrykket som begrepet “handikappet” etterlater seg. Dessuten støtter jeg Holt fullt ut når hun ber useriøse bloggere og debattanter på nettet om å skjerpe seg.

Men Holt kunne valgt å imøtegå meningsmotstandere med motargumenter. Hun kunne for eksempel hevdet at at disse barnas behov for farskjærlighet kan bli dekket på andre måter. Eller at svært mange barn ikke opplever far som en positiv faktor i livet – kan man kalle alle disse for handikappet? (Og de handikappede kunne spurt: Hva er så stigmatiserende ved å være handikappet?)

Istedet bruker hun krenkelsesargumentet: Dine synspunkter krenker oss, derfor er de ikke legitime. Nå ber hun om at temaet barn holdes utenfor debatten om homofile ekteskap.

Krenkelsesargumentet er ganske vanlig i denne debatten. Da Espen Ottosens bok Mine homofile venner kom ut, ble den samme argumentasjonen straks tatt i bruk – av begge sider. Synspunktene til Ottosens intervjuobjekter var krenkende og farlige, og jamen måtte ikke homobevegelsen også passe seg, for deres uttalelser kunne være det samme for homofile som ikke ønsket å leve ut sin legning.

Jeg prøver å lære mine unger at de vil møte mange mennesker gjennom livet som er dypt uenige med både deres livssyn og livsstil. Det er utfordrende, men ikke krenkende. Dessuten er det lærerikt, og en forutsetning for demokratiet. Tema som unndras debatt svekker et av de største privilegier vi har i den vestlige verden: Tankens og talens frihet.

Kristenrasisme

KrF-førstekandidat i Buskerud, Eva Høili, har drevet valgkamp i Buskerud. Nå reagerer hun sterkt på holdningene hun møtte hos deler av kristenfolket. Hun forteller at mange av hennes egne velgere uttrykte sterke, rasistiske meninger om at innvandrere er «late og lager unger for å få kontantstøtte» og at «muslimene bare vil overta landet vårt».

Jeg antar at mange kristne kan bekrefte opplevelsen hennes. Det er utvilsomt diskriminerende holdninger mot innvandrere blant kristne – særlig mot muslimer. Det verserer konspirasjonsteorier inne i de kristne møtelokalene om muslimske strategier for å ta over verden som går Sions vises protokoller en høy gang. Ofte henger dette sammen med en forkynnelse om Israel som ignorerer både menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. 

Hva er problemet? Kanskje først og fremst en manglende forståelse for hva alminnelig høflighet innebærer. Man tillater seg andre grenser overfor det man opplever som ideologiske fiender, enn overfor “likemenn”.

Dessuten må vi spørre om kristen forkynnelse er klar nok. Noen forkynnere nører utvilsomt opp under slike holdninger, og en del forbigår dem i taushet. Man gir generelle oppfordringer til å være vennlig mot alle, også “våre nye landsmenn”, først og fremst for å vinne dem for kristendommen. Men det er for diffust til at noen føler seg truffet. Forkynnelse om kristen etikk handler sjelden om grunnleggende respekt for medmennesker, inkludert deres tro, kultur og livsførsel. Like sjelden kan man høre noen utøve treffende selvkritikk på vegne av egen kultur eller trosutøvelse.

Jesu forkynnelse inneholdt en oppsiktsvekkende myndig kritikk av religiøs og etnisk selvgodhet i kulturen han var en del av. Jeg har stor respekt for at Eva Høili våget å utfordre egne velgere på det samme temaet (og hadde hatt enda større respekt hvis hun gjorde det før valget). Men det er litt flaut at det var en politiker som satte fokus på det – og ikke en av dem som skal formidle Jesu egen undervisning.

Kirkekrig neste gang?

I dag gjorde jeg min borgerplikt. Først stortingsvalget, så kirkevalget. Sistnevnte var en suksess, ifølge valgpersonalet – cirka hundre hadde stemt i dag. Kanskje så mange som ti prosent av de stemmeberettigede i Mjøndalen menighet vil ha stemt på kandidatene til menighets- og bispedømmeråd når lokalene stenger i morgen. Det vil være langt flere enn normalt.

Jeg fikk en mail for noen dager siden, med henvisning til en liste over teologisk konservative kandidater til bispedømmerådene. Noen uker tidligere fikk jeg forresten en telefon også, med beskjed om at jeg burde jobbe for at denne listen ble brukt. Det må jeg medgi at jeg ikke gjorde, selv om jeg har stor sans for prinsippet at folk skal få vite hva kandidatene står for. Derimot har de konservative organisasjonene, deriblant min egen arbeidsgiver, oppfordret sine medlemmer til å mobilisere i dette valget.

Det kan godt hende kirkemøtet får konservativt flertall de første årene som en følge av denne kampanjen. Men så er jeg spent på hva som skjer. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at de homofiles organisasjoner vil unnlate å mobilisere kraftig til neste kirkevalg, sammen med andre grupperinger som deler deres syn. Neste kirkevalg vil antakelig i langt større grad enn årets bli et valg der viktige spørsmål blir avgjort av stemmene til folk flest, ansporet av sterke avisoppslag om strenge mørke prestemenn som prøver å hindre kjærlighetens frie utfoldelse.

Da kan kirkekrigen være i gang på en måte vi ikke har sett til nå. Mobiliseringskampanjene fra konservativt hold kan bli puslete i møte med massive framstøt fra motsatt hold.

Det eneste de konservative kan håpe på, er at fremtidige kirkevalg drukner fullstendig i den politiske valgkampen, slik dette valget gjorde. Kombinasjonen kirkevalg/stortingsvalg var kanskje ikke Giskes glupeste trekk likevel.

Sin egen lille boble

Den politiske påvirkningsaksjonen “Kristenfolket” har fått uendelig mye mer oppmerksomhet enn de fortjener. Mens de i virkeligheten består av marginale, til dels ekstreme representanter for det kristne Norge, gir det verbale innholdet i navnet inntrykk av at de samler kristne generelt. Det er lenge siden et “kristent” initiativ har provosert så mange kristne.

Aksjonsgruppen selv anser muligens navnevalget som noe av det mest geniale de har gjort hittil. På grunn av det, har oppmerksomheten rundt initiativet – og om sakene de kjemper for – vært større enn de kunne drømme om. Samtidig er ikke all oppmerksomhet god. Folk kan ikke ha unngått å få med seg at de fleste kristne synes å ta avstand fra både navnet og enkelte av sakene. Dermed er det lettere for motstanderne å marginalisere initiativet og plassere det i båsen for ekstremiteter.

Jeg skjønner at kristne reagerer, men vil minne om at det er lange tradisjoner i kirkenorge for at grupperinger og fraksjoner bruker pretensiøse betegnelser på seg selv. Jeg er vokst opp i Den kristelige menighet, og er nå innmeldt i Den norske kirke. I sistnevnte organisasjon erkjenner man heldigvis at navnet er misvisende. Videre kjenner jeg lavkirkeligheten godt nok til å kunne bevitne at jo lenger ut på den konservative fløyen man kommer, jo snevrere blir rammene for “den sanne kirken”. Kan hende er det ekstremt, men det er ikke uvanlig.

Personlig vil jeg heller tipse om hvor dårlig navnet kommuniserer. Selv om en del kristenledere ga uttrykk overfor Vårt Land for at de anså seg selv som en del av kristenfolket, er det tretti år siden den typen betegnelser var vanlige. Ikke mange kristne under femti går rundt og opplever seg som en del av et “folk”. Nå gir navnet asossiasjoner til en liten sekt som reiser rundt i campingvogner og holder rare møter. Derfor forteller det kanskje også om aksjonsledere som ikke har klart å følge med i tiden men istedet lever i sin egen lille boble?

Kunne noen fortalt dem det?

Det verste er kvinnesynet

– Det verste er kvinnesynet, sa en venn av meg for et par dager siden. Hun siktet til bestemte grupper i samfunnet uten lang opprinnelse i Norge. Jeg var helt enig, men benyttet anledningen til å fortelle om holdningene jeg opplevde i militæret. Soldatene på brakka snakket pent om kjæresten og kvinner i familien. Men for skremmende mange var kvinner for øvrig kjøttstykker som  kunne brukes.

Hvor mye de la i det, kan nok diskuteres. Likevel var det tydeligvis mange som slet med respekten for kvinner.

I dag forteller VG og Dagbladet om politikvinnen som ble sextrakkasert av sin overordnede. Hvor dypt kvinneforakten stikker hos mange, ble tydelig etterpå. Selv om episoden fikk de helt naturlige konsekvensene for lederen, var det offeret som fikk svi mest. Hun ble frosset ut av arbeidsmiljøet.

Det er ikke bare nye landsmenn som har en jobb å gjøre med holdningene til kvinner. Skremmende nok synes de å være ganske jevnt fordelt i de fleste grupperinger og sosiale lag.

Seierherrens maktdemonstrasjon

Det er seierherrens privilegium å vise nåde. Derfor er fengselsdommen mot Burmas frihetskjemper Aung San Suu Kyi og juntaens omgjøring til 18-måneders fortsatt husarrest – med mulighet for å ombestemme seg, en dobbelt provokasjon og matktdemonstrasjon.

Alle som har vært utsatt for urettferdighet fra mennesker med makt, kan forstå den følelsen av maktesløst raseri som Suu Kyi og hennes støttespillere må ha. Thailand-ambassadør Merete Fjeld Brattested var tilstede under domsavsigelsen, og karakteriserte forestillingen som absurd. Også vestlige ledere, deriblant Støre, fordømmer dommen.

Aung San Suu Kyi har en viktig faktor på sin side: tiden. Alle maktregimer faller, før eller senere. Da blir historien redefinert og de som tiltvang seg respekt blir sittende igjen med skammen. Kanskje får hun ikke oppleve det personlig, men det er ikke nødvendigvis det viktigste for en som kjemper for rettferdighet. Å stå i kampen har verdi i seg selv.

Dessuten har denne typen kamp for rettferdighet alltid en utvidet betydning: inspirasjonen. Mahatma Gandhi var et stort forbilde for Aung San Suu Kyi. Hun har igjen blitt forbilde for mennesker over hele verden. Som igjen kan bli forbilder hvis de lar seg prege av de samme verdiene.

Noen ganger vinner kjærligheten

250 fanger er skadet, og fengselet ramponert, etter uroligheter blant innsatte i Chino, California. Bakgrunnen for opprøret ble oppgitt å være “rasespenninger mellom afroamerikanere og latinamerikanere”. Tidligere har man forsøkt å segregere fanger etter etnisitet, men det er nå erklært grunnlovsstridig.

I Norge kan du lokke med åpne soningsforhold og tidlig løslatelse for å motivere sinte kriminelle til å være snille med hverandre. Der borte er den typen virkemidler ganske begrenset. USA er det landet i verden med størst andel av befolkningen i fengsel – de slipper jo ikke ut igjen. Hva gjør du da? Arrangerer seminar om toleranse og likeverd og håper at den gode lunsjen skal skape positiv stemning?

Da jeg leste saken kom jeg på en artikkel jeg skrev i magasinet Yapa for fire år siden om Sierra-fengelet i Jamestown, California. Den handlet om hundrevis av fanger som nå hadde begynt å ta av seg skoene når de var sammen. Skoene er eneste våpen man kan ha i slike fengsler – de kan man nemlig sparke med. Dermed er du ganske naken uten sko.

Hva hadde skjedd? Jo, noen hadde tatt initiativ til et Celebrate Recovery-program i fengslet. Det er et kristent opplegg som tar spesielt hensyn til den bakgrunnen kriminelle og rusmisbrukere bærer med seg. Opplegget er startet av John Baker, visstnok USAs svar på Ludvig Karlsen. Dette kurset hadde fengslet de innsatte og skapt et mye mer tolerant miljø blant fangene. De hadde blant annet startet det første multietniske fotballaget i amerikansk fengselshistorie.

Jeg tror ikke på lettvinte løsninger, og er skeptisk til solskinnshistorier. Men det gjør alltid inntrykk å høre om tilfeller der kjærligheten på uforståelig vis vinner over hatet.

Er misjon samfunnsnyttig?

– Ka går det til? spurte folk da jeg solgte lodd på dørene i barndommen. Da var det viktig å kunne fortelle at inntektene gikk til en “god sak”. Når vinnersjansene er små, er loddkjøp først og fremst en almisse. Man gir selvfølgelig ikke almisser til hva som helst. Derfor har Lotteritilsynet en viktig oppgave.

Nå har tilsynet ifølge Vårt Land avslått Frikirkens søknad om å få arrangere misjonslotteri. Begrunnelsen er at misjon verken er samfunnsnyttig eller humanitært.

KrFs Dagrun Eriksen kaller avslaget historieløst. Men dersom Lotteritilsynet kategorisk avviser lotteri til misjon, viser dette snarere et behov for kunnskap om hva misjon innebærer i dag. Samtidig vet vi ikke om Frikirken har prøvd å dokumentere at misjonsarbeid faktisk er samfunnsnyttig. Det faktum at tilsynet har bedt om dokumentasjon, gjør dette til et åpent spørsmål. Av og til synes jeg kristne organisasjoner er litt raskt ute med å tolke motvilje til kristendom inn i ulike sammenhenger.

Det burde uansett være en enkel jobb for Frikirken å dokumentere den samfunnsnyttige betydningen av misjonsarbeidet. Man kan for eksempel henvise til Norad som er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.

Misjonsarbeidet til norske kirker og misjonsorganisasjoner handler om å styrke kirken som institusjon. Man hjelper den å  utbre seg, man bidrar med sunne teologiske impulser som tar menneskers verdi og rettigheter på  alvor, og man hjelper den å organisere virksomheten på en måte som gjør at menighetene makter å fylle sine mangfoldige funksjoner i lokalsamfunnet. Jeg tror ikke noen som har sett dette i praksis vil være uenig i at det er særdeles samfunnsnyttig.

Hvis Lotteritilsynet mangler kunnskap om dette, trenger de et kurs om samfunnsbygging i andre deler av verden. Det burde forresten vært unødvendig å si. Norske kirker og misjonsorganisasjoner er ikke akkurat nykomlinger på lotterimarkedet.

Hvorfor ikke redde kylling?

– Vi skal kanskje vaske en grågås i dag, sier Karen Tvedt fra SWAN, til Dagbladet i dag.  Gåsa har forresten fått kallenavnet Gullgåsa, og har vært “innlagt” til rehabilitering i mer enn 48 timer. Dersom blodverdien ser bra ut i dag, er den klar til å vaskes.

Det handler selvsagt om opprydningen etter oljesølet i farvannet rundt Langesund. Om fuglevaskingen handler om  naturvern, er en helt annen sak. I Aftenposten i går satte lederen i Norsk ornitologisk forening, Alv Ottar Folkestad, mer eller mindre bevisst ord på hva deler av dette engasjementet handler om. Han kritiserer det han kaller “machokultur” hos dem som vil avlive fuglen og sier at forskerne kun er opptatt av bestandsstatistikk. – Folk flest møter natur som individer, ikke som bestander, sier han.

Vasking av fugler handler altså mer om følelsene til mennesker enn om bestandsstatistikk. Sånn sett kunne engasjementet like gjerne vært rettet mot kyllingene vi spiser til daglig. Og det er like lite rasjonelt at man ikke engasjerer seg for de samme sjøfuglene når jakta på dem starter om vel en måned.

Jeg er enig i at Kurt Oddekalv står for en macho-linje når han anbefaler at fuglen fluksens sendes til de evige jaktmarker. Det er macho å avlive en ødelagt fugl hvis vi kommer over den på skogsturen også. Men noen ganger får empati og etisk bevissthet fram barskheten i oss. Det gjelder selv om minstemann i familien helst vil ta den halvdøde fuglen med seg hjem til rommet i en eske.

Myndighetenes oppgave er å tenke prinsipielt og gjøre overordnede prioriteringer. I dette tilfellet handler det om nær en million skattekroner kunne vært brukt på viktigere vernetiltak. Istedet legger man en fin sak i hendene på Frp – som garantert kommer til å latterliggjøre sløsing av penger på meningsløse symbolsaker, og dermed samle ytterligere støtte til sin ytterst diskutable miljøpolitikk.

Den religionen …

Kristen aktivist dreper abortlege i Kansas, USA. Muslimske fanatikere brenner et barn, fire kvinner og en mann til døde i Punjab, Pakistan. En svartkledd (muligens religiøs) fantatiker skyter vilt rundt seg i en homseklubb i Tel Aviv.

– Det er ekstremistiske handlinger som dette, som gjør religion så vanskelig å forstå, twitrer den relativt anerkjente bloggeren Knut Johannessen, alias Vox Populi, med henvisning til brenningen i Pakistan. Jeg har bare litt forståelse for sukket. For hvilke konklusjoner skal man da trekke av at så godt som alle kristne tar avstand fra drap på abortleger? Eller at Pakistan er rystet over fanatikernes handlinger? Eller at “hele” Israel, inkludert statsministeren, sørger over og fordømmer terroren i homseklubben? Det må jo bli at slike reaksjoner jamen gjør religionen sympatisk og lett å forstå.

Og hvorfor skulle ikke jeg si: “Det er Stalins 20 millioner ofre som gjør ateismen så vanskelig å forstå.” Eller: “Mangel på religion er årsaken til alt ondt i verden. Se bare på Pol Pots to millioner drepte landsmenn!” Antakelig er det mange som har brukt disse faktaene som argument mot ateismen og kommunismen.

Årsaken til menneskets råskap ligger nok dypere enn i ideologier og trosbekjennelser. Derimot er det tankevekkende at ideologi og moralske bud i seg selv ikke er nok til å styre mennesket. Og ikke mindre interessant at Bibelen faktisk påpeker akkurat det.

Klart de feiger ut

Det er oppskrytt å være frihetskjemper. For hver av dem som blir kjent, er det millioner som råtner i fengsel eller blir henrettet uten at verden får høre om dem. Hvor mange av de cirka 20 millioner oposisjonelle som satt i fengsel for sin motstand mot nazi-regimet vet vi navnet på? Halvparten av dem døde. Eller hvem av de 30 millioner politiske fangene i tidligere Sovjetunionen fikk vi noen gang høre om? Noen få, og de har vi glemt.

Noen opplevde at regimet de kjempet mot falt. Bare unntaksvis på grunn av deres innsats, men likevel. Ufattelig mange opplevde det aldri. Utallige ofret livet for en tapt sak.

Det er forståelig at aktivister kan feige ut. Noen av de oposisjonelle i Iran har gjort det. VG og Dagbladet melder om fanger som legger seg langflate. En av dem, tidligere visepresident Mohammad Ali Abtahi, var kledd i fangedrakt og hadde tatt av 18 kilo ut da han møtte i retten. Nå siterte han regimets versjon av det som skjedde.

Klart jeg forstår det. Frihetskjempere har ikke fremtiden med seg. Den aller heldigste promillen får jobb som toalettevasker etter at de har klart å flykte til et annet land. Hva er det som betyr noe, når det kommer til stykket? Er ikke meningen med livet egentlig å ha det godt sammen med kona og barna? Hvorfor betale dyrt uten å vinne noe?

Utallige gjør det likevel. De ofrer alt uten noen annen grunn enn at de tror det er rett og sant. Jeg vet ikke hvordan biologene forklarer det. Jeg finner ikke noe annet svar enn at mennesket bærer Skaperens fingeravtrykk.

Mer om Iran: 
Neda og løgnene 
Over for denne gang

Å reise seg igjen

Motgang gjør sterk, melder A-magasinet. Beviset er Monica Kristensen Solås, som vokste på å ikke nå Sydpolen, og enda mer på å bli vraket som generalsekretær i Redningsselskapet. Nå skriver hun visst ganske gode romaner. Et annet er Idar Vollvik, som i det minste har bestemt seg for å ikke gi opp etter at han rotet bort et par milliarder på børsen.

Jeg vet ikke. A-magasinet hadde ett bevis til, og det får jeg lyst til å ta av hatten for: Toppskårer Tommy Nilsen i Lyn fikk karrieren ødelagt da han vred kneet, men ble forelsket i en jente fra Brasil. Nå følger han opp guttene på slum-fotballaget Karanba, både i idrett, skole og familieliv.

Du knekker sammen av motgang, forteller Vårt Land i dag (ingen av sakene er på nettet). Riktignok bruker man ikke de ordene, men det var en av følelsene jeg fikk da jeg leste om Rune Edvard Nilsen etter at jeg hadde gjort meg ferdig med A-magasinet. Rune Edvard var selvstendig næringsdrivende. 17. mai 1999 stod han på Karl Johan og ventet på kona og de to barna som skulle ta bussen fra Grorud. De kom aldri fram. En fyllekjører hadde meid dem ned i et gangfelt.  Rune kom seg aldri bort fra Karl Johan. Han knakk sammen og er en av gutta på Plata fortsatt.

Det er ikke alles privilegium å reise seg. “Mennesket vokser i livets strid, heter det velberget blant dem som har striden bak seg. Je veit itte om je er enig. Sjøl syns je heller at je har minka. Snart er je så liten at je kan se opp på himmelen gjennom lissehøla i skoa mine”, sier Hans Børli.

Jeg får lyst til å reise meg i respekt for Rune Edvard. Og for troen han har beholdt. Og så får jeg lyst til å bli sittende når jeg møter vellykkede mennesker som tror de har vært sin egen lykkes smed.

Men aller mest vil jeg bøye hodet ved tanken på at jeg selv ofte unnviker blikket til Rune Edvard og de andre på Plata som fremdeles er i knestående.

Tungt for Frp i UL-debatt

I natt kom jeg hjem fra UL – NLMs årlige ungdomsarrangement. Var der for å lede den politiske debatten sammen med Øystein Sunde Pedersen, leder for NLM Ung.

Dette var første året med politisk tilstedeværelse på UL. Jeg tror det forteller om en endring i virkelighetsoppfatningen til bedehusbevegelsen. Tidligere var man opptatt av å beskytte mot ideologisk påvirkning som man ikke kunne stå inne for. Nå ser man at forsøk på å styre informasjon og påvirkning i beste fall oppfattes som usympatisk og belærende, i verste fall som totalitært.

Ikke desto mindre var Øystein og jeg klare på hvilke temaer som var viktige for oss personlig. Hovedtemaene var klima og fattigdomsbekjempelse globalt, toleranse og mobbing, og livsvern og menneskeverd. Debattantene var Audun Lysbakken (SV), Hadia Tajik (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF, innbytter for Knut Arild Hareide som prioriterte TV2 ), Torbjørn Røe Isaksen (H) og Solveig Horne (Frp, innbytter for Kjetil Solsvik-Olsen, som trakk seg av ukjente årsaker).

Vi ville at alle skulle få si sitt, og passet på at partiene kom omtrent like mye til orde. Likevel utmerket Høyres Isaksen seg med ideologisk gjennomreflekterte standpunkter. Overraskende at en politiker som snakket såpass “vanskelig” fikk så mye applaus. Ropstad var på hjemmebane. Han har bakgrunn fra en NLM-skole, i likhet med svært mange av tilhørerne, og snakket deres språk. Så mange heiarop fikk han fra salen, at han tillot seg å holde en sluttappell med sterkt religiøse overtoner. Ropstad er flink, men her gikk han ut av politikerrollen, etter mitt skjønn. Hvis Krf vil bli større, må de slutte å oppføre seg som noe annet enn et politisk parti.

Arbeiderpartiet og SV burde fått mer applaus, argumentasjonen og sakene tatt i betraktning. Når de ikke fikk det, er nok årsaken at det fremdeles ikke er god tone å sympatisere med venstresiden. Jeg tror dette er holdninger som vil forsvinne mer og mer. Trenden er på vei bort fra båstenkning. Dessuten har den nye abortdebatten (se tidligere innlegg) preget venstresiden også. Jeg synes jeg – i hvert fall i retorikken – ser en større respekt for det ufødte livet nå enn tidligere, særlig hos yngre politikere. Lysbakken var for eksempel både ærlig og ydmyk da han snakket om SVs rolle i Mehmet-saken.

Fremskrittspartiet hadde den tyngste jobben. Temaene som var valgt ut, var i utgangspunktet dårlige saker for partiet. Til tross for at Horne en veldig sympatisk og folkelig politiker, tror jeg ikke det satt mange Frp-sympatisører igjen i salen da debatten var over.

(Les også hva Torbjørn Røe Isaksen skriver om debatten)

En mening med det?

Lørdag kveld mistet Yusuf sin kone og fem døtre i en tragisk brann i Stockholm. Like etter ulykken ble han intervjuet av svensk presse. Han hadde naturlig nok problemer med å fatte hva som hadde skjedd, men ga uttrykk for at han fant styrke i troen.

- Jeg har innsett at det ikke er mer jeg kan gjøre nå. Det er min tro som gjør at jeg orker. Gud ga meg min familie, og nå har han tatt den bort, sier han.

Det som skjedde med Yusuf er ekstremt, men ikke uvanlig. Under krig og katastrofer har mennesker blitt påført ufattelig smerte. Mange har grepet tak i det eneste som kunne gi en slags trøst: “Det er en mening med det.”

I kristen pastoralteologi er man blitt mer forsiktig med å hevde at Gud står bak, eller at han har en mening med alt. Det reiser nemlig problemstillinger som ikke går opp: Hvordan kan en god Gud stå bak det som er vondt – særlig når Bibelen gir uttrykk for at han ønsker det motsatte? Samtidig ønsker man å si at Gud ikke har sluppet kontrollen fra seg. En dag skal han si at “nok er nok”.

Det viktigste er ofte å understreke at Gud er tilstede i det vonde. Han identifiserer seg med den som lider. Han har selv vært på jorden i mennesket Jesus Kristus, og har bokstavelig talt opplevd smerten på kroppen. Derfor vet han bedre enn noen hvordan vi har det.

Men slike ord kan lett bli tomme hvis de som representerer ham på jorden ikke bryr seg. Det store spørsmålet i møte med Yusuf og alle andre som lider i verden blir derfor: Hvordan viser vi at Kristus identifiserer seg med den lidende?

Denne gangen var det Yusuf i Stockholm. Neste gang kan det være min egen nabo.

Når misjon blir farlig

Tre utenlandske hjelpearbeidere er forsvunnet i den nordkenyanske byen Mandera. Ifølge en somalisk tjenestemann skal de være drept. Det melder VG-nett og Dagbladet i dag.

Sannsynligheten er stor for at vi snakker om kristne hjelpearbeidere som også har drevet dialog- og relasjonsbasert formidling av sin tro. De visste i så fall at dette var et risikabelt arbeid. Utlendinger har vært upopulære i Mandera lenge. Få etniske grupper har et så anstrengt forhold til misjon som somalifolket.

I noen muslimske områder ser man på kristen trosformidling som noe av det samme som muhammedkarrikaturene representerer – en nedvurdering av Muhammed og islam. I disse områdene er det selvsagt at slike “overtramp” ikke kan tillates.

På den annen side inkluderer et prinsipielt forsvar for ytringsfrihet både retten til å ytre seg kritisk om andre menneskers trosstandpunkter, og til å argumentere for sin egen tro. Av en eller annen grunn får karrikaturer av Muhammed stadig større forståelse, mens kristen misjon fortsatt blir sett på som en tvilsom syssel. Dette til tross for at norske misjonsorganisasjoner etter mitt skjønn gir uttrykk for et tydeligere ønske om respekt for andres tro enn karikaturtegnerne gjør. Da Vebjørn Selbekk trykte karikaturene i Magazinet for noen år siden, var norske misjonsledere gjennomgående kritiske.

I et leserinnlegg i Vårt Land kritiserte prestevikar Eskil Skjeldal NLMs misjonsatsning blant muslimer. Dagens oppslag i VG viste hvor aktuelt temaet er. Misjonsoppdraget er egnet til å skape motsetninger og konflikt dersom noen ønsker å bruke det slik.

Samtidig er jeg helt enig med Espen Ottosen, som presiserte i sitt tilsvar at misjon er å dele det beste vi har med andre mennesker. Det handler om nestekjærlighet, og behøver slett ikke stå i motsetning til respekt.

“Det viktigste er ikke å få ting sagt, men å få det hørt”, skrev Skjeldal. Er det noen som tar akkurat det på alvor, er det kristent fagpersonell i muslimske områder. Her handler det ikke å stå på en banankasse og rope ut provoserende slagord. Det handler om medmennesker som gjør et fabelaktig bistandsarbeid ut fra kristen nestekjerlighet.  Og som, dersom de møter et ønske om det, deler sitt syn på det aller viktigste og beste i livet. Altså, respektfull, dialogbasert trosformidling til likeverdige medmennesker.

Veldig viktig plasterlapp

Jeg har flere ganger trengt plasterlapp under jobbreiser i utlandet, men media har aldri slått det opp. Det hadde minimal nyhetsverdi fordi det ikke skjedde i et terrorangrep. Hadde jeg befunnet meg i nærheten av en nydetonert bombe, ville det selvsagt vært helt annerledes.

Det handler ganske enkelt at to to bomber i Jakarta ikke er så interessant for oss i Norge.  Det er for langt borte, vi identifiserer oss ikke med menneskene som bor der. Hvis det derimot finnes elementer i nyheten som kan bringe den nærmere, blir vi mer interessert. For eksempel at nordmenn manes til forsiktighet i landet. Eller at en kvinne som antakelig snart kommer til å lande på Gardermoen var involvert. Slike ting bringer hendelsen tettere opp til livet vårt. Jo nærmere, jo mindre krav til innholdet i nyheten. Dersom saken skulle dekkes på lokalavisnivå, for eksempel av Eikerbladet, ville det antakelig vært nok at en mjøndøl var i landet da bomben smalt. (Og for meg personlig er det faktisk litt sterkt å tenke på at broren min besøker dama på Filippinene akkurat nå.)

Nå er ikke en plasterlapp voldsomme greier, derfor mistet nyheten raskt plasseringen sin på toppen av nettsidene, til fordel for den sjokkerende avsløringen av rotter og elendige hygieneforhold på norske restauranter. Det er nært, det. Vi kunne jo risikert å spise der.

Sånn er vi mennesker. Vi kan ikke engasjere oss like mye i alt, selv om det faktisk er snakk om en devaluering av andre menneskers verdi i forhold til andre ting. Det er kanskje ikke så stor grunn til å kritisere at vi føler avstand til det som skjer i Jakarta.

Men må det være slik? Vi har også fått vite at Manchester-spillere om noen dager skulle vært på et av hotellene som gikk i luften. Det oppleves aktuelt, ganske enkelt fordi vi følger med på engelsk fotball hver uke. Slik sett er Indonesia utvilsomt nærmere livet vårt nå enn før eksplosjonene, nå har vi jo lest om landet.

Det er medienes valg om de vil lage nyheter fra andre deler av verden, også når katastrofene ikke inntreffer. Men hvis de hadde maktet å gjøre andre deler av verden mer interessante for oss enn rottene i Oslos restaurantverden, da hadde de sluppet å slå stort opp at en norsk kvinne fikk plasterlapp på på grunn av eksplosjonene i Jakarta. Istedet kunne de brukt desto mer plass på dem som fikk så store skader at plaster ikke var nok.

(Les også: Hakket til døde i Afrika)

Papirkulen – et punktum

Jeg husker Roger fra kappløpene i gaten hjemme. Konkurranser var ikke hans sterke side. Heller ikke forklaringene når han tapte. – Jeg gjorde det med vilje, pleide han å si. Vi måtte for all del ikke tro at han ikke kunne ha vunnet, hvis han hadde giddet. Istedet valgte han å tape. Han hadde hatt en dypere hensikt med hele konkurransen som vi andre ikke hadde oppdaget.

Jeg kom til å tenke på gutten fra barndommens verden da jeg leste forfatter Erik Fosnes Hansens forklaring i Aftenposten i dag. Han forteller om hensikten bak papirkulen som ble kastet under en radio-debatt søndag: “Jeg tenkte: Hvis jeg nå kaster denne lille, lette tingen på Tønsbergs ordfører, hva skjer vel da? Jo, da blir det ordentlig bråk. Er da dette, tenkte jeg, god nok grunn til å få bråk? Jo, tenkte jeg, det er nok det.”

Det kan godt hende forfatteren egentlig holdt hodet kaldt under hele debatten, at alt var tilsiktet og beregnet, og at han ikke er en hissigpropp, slik det virket som. I så fall er han en veldig bra skuespiller siden han klarte å lure oss alle.

Grunnen til at jeg nevner saken igjen, er at presiseringen til Fosnes Hansen viser så godt poenget fra mitt forrige notat om saken. Vi kan gjøre mange feil og stå for dem etterpå. Men ingen må tro at vi ikke har kontroll på følelsene – i det minste hvis vi er edru. Å framstå uten total selvbeherskelse er selve skrekken. Da er man useriøs og barnslig.

Ivirkeligheten er følelsesmessige reaksjoner og overreaksjoner noe av det som ligger nærmest menneskelivet. Slike ting burde være noe av det enkleste å innrømme, beklage og legge bak seg. Og mye lettere å tilgi enn mye annet. Men ikke for oss nordmenn, nei. Vi skal ha kontroll. Helt til det raser sammen for alvor.

Dette handler ikke bare om Fosnes Hansen. Det handler like mye om Frp-Olsen som benyttet anledningen til å signalisere at – her teller ikke argumentene, bare at jeg er mindre barnslig enn deg. Og om alle oss andre som syntes saken var så oppsiktsvekkende at vi skrev om den. All ære til Vårt Land og Aftenposten som ga saken de proporsjonene den egentlig fortjente. De laget hver sin bitte lille notis om den.

Oi, de er faktisk homofile!

Når Dagbladet kårer Norges mektigste homofile, er hensikten sikkert god. Ved å vise at mange homofile har nådd langt i samfunnet, ønsker man antakelig å ufarliggjøre homofili, noe som igjen kan føre til at færre får identitetsproblemer og lever i skjul.

Det kan godt hende at dette var et poeng for ti år siden. Nå er sannsynligvis effekten av at Per Kristian Foss er homo forlengst brukt opp. Vi har helt klart fått et nyansert bilde av homofile mennesker ved å vite at Finn Schjøll, Bjarte Hjelmeland, Erling Lae og mange andre flotte politikere og kulturpersonligheter har denne legningen.

På den annen side: Hvor mye nummer bør man egentlig gjøre ut av en seksuell legning? Selv i de kristne miljøene jeg vanker i, hører du stadig sjeldnere kommentarer av typen “…og tenk, hun er faktisk lesbisk!” og “Han har nådd så langt, selv om han er homo!” Opplysninger om homofil legning trekker vi mer og mer på skuldrene av, akkurat som opplysninger om at noen heterofile har valgt å bo sammen uten å være gift. “Jaja”, tenker vi, “vi ser forskjellig på ting.” Og så fortsetter vi å planlegge hva vi skal ha til middag.

Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om Dagbladet forsinker sitt eget prosjekt – alminneliggjøringen av homofili – ved å gjøre et stort nummer av at – tenk – disse menneskene er faktisk homofile!

(Om samme temaet: Slik blir du tolerert)

KrF kan komme tilbake

KrF er så langt unna gullvalget i 1997 som de kan komme. Særlig mister de oppslutning på Vestlandet. Man antar at det er de såkalte “kjernevelgerne” som svikter – antakelig de samme som forsøkte å “kuppe” Anita Apelthun Sæle inn på sikker plass under nominasjonen i fjor høst.

Personlig er jeg ikke i tvil om at partiets høyreside (som tydeligvis er alt for troløs til å kalles “kjernevelgere”) er det største hinderet for videre vekst. Denne siden sementerer inntrykket av KrF som et sært parti for fordomsfulle kristenfundamentalister. Da partiet for 12 år siden fikk nesten 14 prosent i stortingsvalget, var det fordi Bondevik klarte å vise at verdier er viktig for en bredere gruppe enn enn dem som tilhører bedehusmiljøet og karismatiske menigheter.

Utviklingen i samfunnet vil skape et sug etter ikkematerielle verdier. Derfor har KrF gode muligheter for å komme tilbake. Men først man må man innse at høyresiden er tapt, at det ikke vil være noen tragedie om den forsvinner over til FrP eller Kristent Samlingsparti. Og så kan man begynne å bygge et kristendemokratisk parti som ikke kan forveksles med en menighet.

Les om saken i VG, Dagbladet og Vårt Land.

De store miraklene

Å blogge om verdier med utgangspunkt i nyheter, kan lett bli en negativ syssel. Det handler fort om å kommentere triste eller opprørende nyheter eller forsøke seg på en analyse av en eller annen uønsket utvikling. Da jeg sjekket nettavisene i morges stod valget mellom

• Vold og tortur utført av britske soldater i Irak
• Sjokktall for KrF (som sikkert er en gladsak i Dagbladet)
• Eldre homofile hetses

De positive sakene er ofte lettere, og handler sjelden om trender. Per Hilmar reddet for eksempel bestevennen fra en iskald død og en dement 84-åring ble funnet i god behold. Det ble så som så med bloggingen. Helt til jeg så denne saken:

• Mirakuløs helbredelse i Storbritannia

Nyheten handler om 16 år gamle Hannah Clark som måtte få transplantert inn et hjerte som toåring. Da det insatte hjertet sviktet trodde alle hun skulle dø. Da viste det imidlertid at hennes eget syke hjerte fungerte som normalt igjen. Helbredelsen beskrives som magisk og mirakluøs.

En typisk “Gud helbreder-sak” på hvilken som helst blogg med et kristent utgangspunkt. Problemet er at Gud ikke ble nevnt i artikkelen. Ingen ting tydet på at jenta hadde vært på møte med helbrederen Svein Magne Pedersen eller var  blitt håndspålagt av andre. Hun kommer dermed ikke inn i kristnes statistikk over “Gud kan-saker” som gjør leger ydmyke i forhold til bønnens makt.

Er miraklet mindre av den grunn? Og er Gud mindre ansvarlig? I dette tilfellet handlet det sannsynligvis om menneskekroppens naturlige evne til selvhelbredelse – en egenskap som er nedlagt i selve skaperverket. Er ikke slike muligheter, for ikke å si selve skaperverket, naturen og livet selv, uendelig mye større mirakler enn enkelte små uforklarlige hendelser?

(Om samme temaet: Big Bisniss)

Egne regler på toppen?

Finnes det et eget, hemmelig regelsett for mennesker i samfunnets maktposisjoner? Er det slik at når man kommer på toppen og får en virkelig oversikt over et samfunns trusler og utfordringer – da legger man helt automatisk fra seg gamle normer og verdier der nede i uvitenhetens verden, og overtar et mer realistisk syn på grenser og retningslinjer? Omtrent som i agentthrillerne?

I USA har systemskiftet gitt innsikt i stadig mer av tenkningen til den avgåtte republikanske administrasjonen. Det siste nå er at Bush åpnet for likvidering av ledere i al-Qaida. CIA skal ha satt i gang planlegging, og muligens også trening, med dette siktemålet. Og tjenestemenn forteller om en “la oss plaffe dem ned-holdning” i organisasjonen.

Nå må jeg medgi at jeg av og til får en “var det ikke verre?-følelse” når jeg leser om konkrete “avsløringer” fra Bush-administrasjonen. Kanskje har jeg vært påvirket av en mistillit som i enkelte miljøer har vært helt ute av proporsjoner. Men spørsmålet er like aktuelt: Hva er det som får mennesker med makt til å oppføre seg som om de var hevet over gjeldende regler og normer i samfunnet. Spørsmålet er enda mer aktuelt for ledere i totalitære regimer, som glatt setter seg over universelle menneskerettigheter og opptrer som om både mennesker og moralske verdier er personlige eiendommer de kan skalte og valte med. Lignende holdninger kan man se når mennesker kommer i maktposisjoner i mindre sammenhenger.

Hva er det som skjer med verdier og grenser når mennesker får makt? Psykologisk har fenomenet helt sikkert mange interessante forklaringer. En maktposisjon gir både beruselse og et tyngende ansvar. Terskelen for å flytte grenser blir lavere når situasjonen er ekstrem. Mye kan oppleves som mindre viktig når man står overfor alvorlig trussel, enten den er rettet mot en nasjon eller er mer personlig. I krig og kjærlighet er alt tillatt, sier man. Målet helliger middelet er et mindre sympatisk motto.

Uansett svar: Når man kommer i maktposisjon er det tydeligvis ofte for sent å få avklart hvilke verdier man vil navigere etter. Grensene,  absoluttene, de ufravikelige prinsippene, må avklares på forhånd. Religiøse mennesker kan av og til snakke om at tro og følelser er to forskjellige ting. Fordi troen var avklart på forhånd, har den overlevd ekstreme svingninger i livssituasjonen. Sånn må det antakelig være med andre verdier også.

(Les også om Neda og løgnene)

Den sinte forfatteren og den hyggelige frekkasen

Det er liten tvil om at forfatter og nyutnevnt kulturråd-medlem Erik Fosnes Hansen hadde de beste argumentene da han møtte en litt famlende FrP-nestleder Per Arne Olsen til debatt i NRK om kulturpolitikk og støtteordninger for kunstnere.

Problemet var bare at sinte menn er skumle, og Fosnes Hansen var så sint i studio at han kunne oppfattes som både uhøflig og truende. Han hevet stemmen, bannet, og kastet det sammenkrøllede notatpapiret sitt på FrP-politikeren, ifølge Dagbladet og VG. Riktignok kan han ha skåret et poeng hos dem som forholder seg mer prinsipielt til både kultur og debatt, rett og slett fordi gode argumenter ikke forringes av en debattants gemytt. Men samtidig ga han FrP-politikeren et gratispoeng. Fremskrittspartiet spiller på å sette mannen i gata opp mot eliten, og her fikk Olsen selve beviset på at kunstnere føler seg hevet seg over alminnelig skikk og bruk, og dermed ikke fortjener noe som helst.

Hadde Fosnes Hansen lest det jeg skriver her, hadde han nok avbrutt meg og kanskje kastet en papirkule i min retning. Og så hadde han spurt hvorfor han skulle bli regnet som uhøflig fordi han ble sint, mens Olsen slipper den samme beskyldningen til tross for at innholdet i sistnevntes påstander var minst like uhøflig. Olsen insinuerte nemlig at forfatteren ville blande sammen sitt faglige skjønn og sine politiske sympatier under utøvelsen av sitt verv i kulturrådet. – Så det er greit å lire av seg uhøfligheter hvis man bare gjør det på måte som høres hyggelig ut på radio? ville Fosnes Hansen kanskje sagt. Eller ropt.

Det ville i så fall vært et godt spørsmål. Og det ville vært et interessant utgangspunkt for en ny diskusjon om nordmenns frykt for følelser, og hvor mye tvilsomt vi er i stand til å akseptere dersom det serveres på en hyggelig måte.

Uansett:  Det beste ville nok vært om Fosnes Hansen hadde sagt “Nå gjør du meg sint, Olsen.” istedet for å kaste papirkuler. “Kunstnere er rare!” tenker de mest velvillige av oss, og rister på hodet. Men det kan diskuteres om dette handler om å være kunstner. Bøkene til Fosnes Hansen ville antakelig vært like bra selv om han hadde oppført seg ordentlig.

(Les også: Ikke så farlig å krenke litt)